Fødselsdepresjon og ammeslutt

***Advarsel - deprimerende innlegg***

Ja, det er vel egentlig ikke noe mer aa si enn det. Det har vaert litt blogg toerke her siden Lukas ble foedt. Selvfoelgelig litt fordi jeg har faatt en ny mann i mitt liv som krever masse tid, men ogsaa fordi jeg rett og slett ikke har orket aa skrive noe saerlig. Synes egentlig ikke at jeg har hatt noe aa dele heller.

Lukas har rukket aa bli 11,5 uker - snart 3 maaneder! Og i den tiden har jeg og rukket aa komme meg inn i en litt nedover trekkendes spiral. Livet med Lukas begynte jo kjempe flott! Svangerskapet gitt knirkefritt (ja, jeg hadde morgenkvalme og de var veldig oppmerksomme paa min hjerteformede livmor) og foedselen gikk jo over alle forventninger selvom jeg ble satt igang seks dager paa overtid. Men saa sitter jeg her og foeler meg helt utilstrekkelig som mor.

Det er mange foelelser og hormoner rundt det aa bli mamma for foerste gang. Jeg har skjoent det, og jeg har visst det. Men at det skulle saa sikkelig sette seg hos meg, nei det hadde jeg ikke trodd. Barseltaarene satt lett ble det sagt i begynnelsen. Det er jo bare hormoner. De kalte meg en "weeper" (altsaa en som graater mye). Men naar det ikke ga seg ble jeg altsaa skrevet ut noen antideppresive av legen min. Dette var rett foer jul. Legen trodde det fortsatt kunne vaere hormoner som laa igjen i kroppen, og kanskje det var en god blanding av det aa vaere saa langt borte hjemmefra ogsaa. Man vil jo alle ha mamma'n sin rundt seg naar man faar barn og familien min er jo veldig langt unna. Familien til Mike er i naerheten og er kjempe flinke til aa stille opp, men det er ikke det samme. Og ikke minst har jeg en kjempe flott mann som stiller opp. Uansett, barseltaarene har fortsatt aa sitte lett og kommer veldig ofte. Saa da jeg kom tilbake fra Norge har jeg og blitt satt i kontakt med en terapeut. Jeg skal begynne der snart.

Hva er det egentlig jeg strever med? Tja, si det. Lukas vokser jo aa blir stor og fin. Saa hvorfor er det saa vanskelig aa glede meg over han da? Eller det ble feil. Jeg gleder meg over Lukas, men jeg er ikke glad. Does that make sense? Akkurat naa foeles det ut som om jeg strever med alt. Alt er vanskelig. Lukas har reflux og har ikke spist saa godt de siste 4-5 ukene (maatte begynne med tillegg fra flaske), mye graating, og mye kolikk smerter. I tillegg har jeg kanskje hatt et litt forvrengt syn paa hvordan det skulle vaere aa ha en baby. Jeg visste det kom til aa bli mye slit den foerste tiden, men tror ikke jeg var forberedt paa alt. Jeg har og hatt mye vondt i brystene og amming har egentlig ikke vaert noe kos, men mer en jobb jeg maa utfoere - det er jo det som er forventet.  Og saa skal man vaere opplagt, ta i mot besoek, vaere med paa det samme man var, egentlig er det alt for mange forventninger. Eller kanskje det er jeg som har alle disse forventningen til meg selv?

Ammeslutt. Ja, det er det. Og det skaper ogsaa disse foelelsene. Hvorfor kan ikke jeg greie dette som alle andre klarer, og som er det mest naturligste i hele verden? Jeg har valgt (i samraad med min lege, barnelege, og min mann) aa slutte amming for aa gi meg selv en liten pause og ett avbrekk. Hoeres ikke det egentlig faelt ut? Gi seg selv et lite avbrekk fra en liten lykkebylt... Jeg er ikke saa selvsentrert som dette hoeres ut som, men det er kanskje det jeg trenger.

Utilstrekkelig og daarlig mor. Det er saann jeg foeler meg. Jeg vet det er en vrangforestilling jeg har, men det er vrangforestilling som er der og ikke gaar bort. Og da er det vel bare aa ta den ved hornene og kjempe imot. Grunnen jeg deler dette er fordi jeg synes det er veldig lite informasjon om akkurat dette. Det er paa en maate litt "hysj, hysj." Alle nye moedre faar jo litt "blues." Ogsaa skriver jeg jo selvfolgelig fordi det er terapeutisk for meg og.

Nei, dette ble et langt og deprimerende innlegg. Saa jeg slutter her jeg.
Haaper alle faar en flott start paa en ny uke med nye muligheter!

Karoline